Cuban life

11 September
Jeg startet dagen med å jogge i regnskogen sammen med Marte, naboen min. Halv åtte hadde vi knytta joggeskoene og sto klare i gangen. Vi har bestemt oss for å gjøre dette til en daglig økt, så planen om å bli sprek og tynn mens jeg er her nede blir forhåpentligvis gjennomført :)

I dag hadde vi ikke skole før klokka var 2. Jeg, Anna og Anita fant ut av vi ville spasere litt og bli kjent, så vi gikk helt ned til havet. Planen var å gå helt til China Town for å spise middag, men vi fant fort ut at det var for langt. Det tok 10 min med drosje fra havna, og vi hadde helt sikkert aldri funnet fram uansett. En ting som slår meg, er at La Habana hele tiden blir større. Til å begynne med virket ikke byen så altfor stort, men nå synes jeg den bare blir større og større, og enda vanskeligere å skjønne seg på, og vi har enda ikke vært i Nueva Habana (den nye bydelen i La Habana.)

En ting som jeg har til å gode å finne her, er en klesbutikk. Da begynner jeg å lure på om jeg er blind, eller om folka her får sine klær fra et magisk sted. Grunnen til at jeg snakker om klesbutikker er at jeg trenger å kjøpe meg noen flere klær, det viser seg nemlig at jeg ikke kan vaske klær før om 6 dager, og så lenge kan ikke jeg vente. Jeg har kun undertøy igjen for fire dager og kortbukser igjen for tre dager... Jeg må på leterunde i morra. Er ferdig på skolen kl 12, og etter det tar jeg helg!

13 September
I går kveld dro jeg og Anna ut i sjutida, for å møte Torunn og Helene. De er på verdensomreise, og har nå reist en stund rundt på Cuba. I morra skal de ta flyet videre til Costa Rica, så vi rakk å spise middag med de før de drar. VI gikk på den flotte restauranten i gamlebyen, som jeg aldri husker hva heter, der hvor de har levende musikk både inne og ute :) Det var flere fra klassen som joina oss etterhvert, så vi var vel 10 stykker til slutt. Det var kjempe koselig og veldig god mat, jeg smakte på Tiramisuen og det er den beste jeg har smakt noengang. Jeg skal tilbake dit!

Torunn og Helene tok avskjed med oss etter restaurantbesøket. Det var godt å treffe dem, for det ble på en måte som gode gamle dager hjemme i Norge. Jeg har begynt å savne Norge litt, jeg savner vennene mine hjemme i Norge, jeg savner vennene mine i Paris, jeg savner mamma og resten av familien, jeg saver Celine, jeg savner til og med jobben. Jeg har regnet på det, og i går var det 3 måneder til jeg er hjemme igjen. Jeg ser på oppholdet her på Cuba som en selvstendighetsprøvelse, for jeg har nettopp flytta hjemmefra. Mine første 19 år bodde jeg hjemme, og nå har jeg flytta helt til Cuba :)

Vi var 8 stykker som tok taxi fra gamlebyen og opp til utestedet. Planen var å dra til utestedet Habana Libre, men der kosta det 10 CUC for å komme inn så det gadd vi ikke. Men på veien til Habana Libre kjørte vi forbi et utested der det var lang kø på utsida, så vi dro heller dit. Vi stilte oss bakerst i køen, og vi merka med en gang at det kun var cubanere der. Da dørvakta fikk se oss scandinavere ropte han på oss. Vi skjønnte ikke med en gang hva han mente, men vi gikk fram til han. Vi trengte ikke å stå i køen, sa han, så han slapp oss inn før alle de andre. (kanskje det pinligste jeg har vært med på.) Inne var det helt smikkfullt, men dørvakten ordna til et bord for oss, og jagde de som satt der fra før av. (tror aldri jeg har følt meg så beglodd.) Det tok ikke lang tid før mange cubanere lurte på om vi ville danse. Nede på gulvet ble jeg dansene med en cubansk jente. Det eneste hun gjorde var å presse rompa si så mye hun kunne opp mot skrittet mitt! De andre hadde også den erfaringen etter at vi var ferdig med å danse. Intimgrensa her nede er litt annerledes enn hva vi er vandt med.

I 2 tida var alle ganske utslitte etter all dansingen, og vi dro hjemover. Jeg, Hanne, Ylva og Ragni tok taxi sammen, mens de andre 4 tok en annen. Først ville han ha 5 CUC for å kjøre oss hjem, men Hanne fikk forhandla seg ned i 4 CUC. Vi fire ble presset inn i baksetet, for sjåføren hadde med seg en venn i forsetet. Vi tenkte ikke noe mer over det, for her virker det som det meste er lov. Det var tydelig at dette var en pirattaxi for bilen var ikke gul og hadde heller ikke taxiskilt. De som kjørte oss var ikke så veldig pratsomme, noe som var veldig rart for uten unntak har sjåførene her alltid vært veldig interresert i å prate med oss. I taket på bilen hang det en slags Woodo-dukke, men da Hanne spurte hva det var bare overså de henne. Vi var alle beruset så vi la ikke så godt merke til disse rare oppførslene. De parkerte bilen ca hundre meter fra hotellet, og sa at de ikke kunne kjøre oss til døra fordi de var pirattaxi. Fyren som satt i forsetet gikk bak bilen og fjernet bilskiltet, og sa at det også var på grunn av politiet. Vi synes det hørtes foruftig ut, og tenkte ikke noe mer over det.
Men så skjedde det noe i løpet av få sekunder. Vi fire var på vei bort fra bilen, mot hotellet. Ragni og Hanne gikk først, deretter kom jeg, og til slutt Ylva. Fyren som hadde sittet i forsetet kommer løpende helt stille etter oss, og drar av veska til Ylva. Jeg hører ho skriker "FAEN!", og da jeg snur meg er han allerede på vei inn i bilen, og bilen er allerede i fart. Vi løper etter, men har ikke sjans til å ta den igjen.
Jeg synes måten det skjedde på var så utspekulert og jævlig. Det var min første dårlige opplevese med Cuba, og jeg tar aldri pirattaxi på natta mer.