Erindringer i ettertid (et politisk innlegg)

Tre og en halv måned på Cuba. Noen vil kanksje si at det ikke er så fryktelig lenge, andre har kanskje like erfaringer som meg og vil si at tre måneder er lenge nok. Hvertfall lenge nok av gangen. Tiden har løpt fort fra meg, men jeg tror jeg har nok i minne til at jeg skal kunne skrive et greit reisebrev, uanset.

Det var for omtrent tre måneder siden at 43 studenter landet, sammen med et par norske lærere og haugesvis med bagasje, i dette Castro-styrte landet. Det som møtte oss var en slående hete og en flyplass som kunne trengt et malerstrøk, eller to. Flyplassen viste seg å representere cubansk standard, for etter noen dager i Havana hadde vi allerede fått et godt bilde av hvordan hus og bygg har forfalt etter Revolusjonen. Havana, som før var Caribiens store handelsknutepunkt, er nå bare en skygge av seg selv, sies det i historiebøkene, og på meg virker det å stemme ganske bra. Havana virket helt fra de første dagene, som en by som sårt trengte oppussing, noe de holder på med uhyre mange plasser; så det skal bli gøy å komme tilbake hit om noen år og se forandringer.

Men vi tar ting fra begynnelsen. Vi kom ned en tirsdag, og resten av uka var vi på guidaturer og omvisninger for å bli kjent med Cuba og Havana. Når jeg tenker tilbake på denne tiden, husker jeg heller lite av hva vi gjorde. Jeg husker at vi var på den norske ambassaden, på revolusjonsplassen, og på guidetur rundt i La Habana Vieja (gamlebyen.) Men alt er som en tåke; jeg husker bare at jeg møtte mange nye mennesker, at vi stressa rundt dagen lang, og at det var utrolig varmt. Gradestokken sank litt da Huricán Ike voldtok oss andre helgen. Da var vi så godt som innesperret på hotellet (det første hotellet vårt, for vi bytta hotell etterhvert) i tre dager. Det var ikke noe gøy, for jeg var sjuk og Anna var sjuk (og vi løpte hyppig på do.) Det tok sin tid å venne seg til den nydelige cubanske maten, merk ironien i det jeg nettopp skrev, for hvis det er noe den cubanske maten ikke er, så er det nydelig. Man skulle tro at et tropisk land som cuba hadde god tilgang på råvarer, og før jeg dro var jeg sikker på at maten skulle være eksotisk, men det var helt til jeg hadde vært i et par historietimer.

Cuba får nemlig ikke lov til å handle med selskaper som handler med selskaper fra USA. Verdens mektigste land har nemlig boikottet Cuba siden like etter Revolusjonen i 1959. Hvorfor? vel det er komplissert, men forholdet mellom disse to landa (som ligger 20 mil fra hverandre) har vært anspent helt siden slutten av 1800-tallet da Cuba ble en selvstendig stat fra Spania, ved hjelp fra USA. Da lagde man grunnlov, og USA fikk ha en bit med i grunnloven som sa at de kunne "gripe inn" om de var uenig i Cubas beslutninger. Sagt på en annen måte; USA kontrollerte Cuba. Denne loven sto helt til 30 tallet da den USA-vennlige Presidenten Batista tar makta på Cuba ved kupp, USA valgte da å droppe denne loven fordi de var sikre på kontroll. Men når Revolusjonen kom, og Fidel kom til makta, forandra ting seg. USAs president Nixon beskyldte Fidel for å være kommunisk, noe han nekta for. Og når Fidel fikk et nært forhold til det kommunistiske Sovjetunionen utover på 60-tallet, ble det en boikott fra USA sin side, som varer den dag i dag.

Denne boikotten har gjort det meget vanskelig for Cuba å driver handel med land i senere tid. Før Sovjets fall, i 1991, var det ikke slik, for da var nesten all handel med et velstående Sovjetunionen. Cuba eksporterte mye sukker og tobakk til Sovjet, og fikk mat tilbake. Sistnevnte samarbeidet med Cuba fordi de prøvde å få andre land til å bli kommunistiske, det samme som de gjorde med mange øst-europeiske land. I ´91 var det mange land som led av Sovjets fall, ikke bare Sovjetunionen sjøl. Man kan sammenligne det med en rekke dominobrikker. De står linjert opp, og alle står hverandre så nær at når èn faller, faller alle. Det var det som skjedde med land Cuba. Og boikotten fra USA sin side gjorde det ikke noe bedre, og fremdeles den dag i dag gjør den det vanskelig for Cuba.

Det var mye historie på en gang, men man får hvertfall et lite overblikk over hva slags land Cuba er i dag. Et land som opplevde veldig økning i velstand fra `59, og som etter `91 har slitt veldig. Men det er greit å merke seg at land som Kina og Argentina og flere land i Sør Amerika har begynt å samarbeide mer med Cuba, og har blitt litt mer på "deres side" (om man kan kalle det det.) Cuba er gjennom de værste ´90-åra, der det var mange kleine sukkerår og mye arbeidsledighet.

Man skal merke seg at gjennom de siste 50 åra har èn mann sittet med makta i dette landet, i år er han 82 år gammel og har gitt presidentmakta til sin bror Raùl Castro. Folket har støttet sin "el Comandante" og støtter fremdeles opp om Revolusjonen. Hvorfor? Hvorfor støtter folket en mann som har fått dem ned i de kleine tidene de nettopp har kommet seg litt ut av? Jo fordi han har holdt mye av det han lovet den dagen i `59 da Batista rømte fra landet og han, el Ché, Cienfuegos og de andre rei på hester inn i Havana til stormende jubel fra befolkingen.